torsdag den 31. august 2017

Om at lukke bogen


En gang i mellem er der ting, som bare skal gøres helt færdige.

En bog, der skal lukkes, som man siger.

Derfor var jeg til Mettes bisættelse.

Det var hjerteskærende sørgeligt.

Men det var også smukt og fint.

Det var tydeligt, hvor afholdt Mette var. Det lille kapel skulle have været dobbelt så stort for at rumme alle, og man lod dørene stå åbne, så vi kunne stå uden for i den lille gård og se ind og følge ceremonien, der foregik på både dansk og engelsk af hensyn til Mettes engelske svigerfamilie.

En ceremoni, som Mettes familie havde tilrettelagt, så den var i Mettes ånd; ikke alt for trist, men fyldt med musik, varme og kærlighed.

Der blev spillet musik. Både et rocket nummer, som formentlig har betydet et eller andet ganske særligt for Mette, og stille fin musik, med klang til eftertænksomhed.

Talen fra Mettes familie blev læst op, og talen fra Mettes mand blev afspillet. Han havde valgt at indtale den, så vi fik fornøjelsen af hans herlige engelske dialekt. Begge taler beskrev den eventyrlystne, altid glade Mette, der med stor lyst og energi gik op i sine børns dagligdag og aldrig missede et forældremøde eller et skolearrangement. Mette som elskede, når ungerne havde venner med hjem, så hun kunne forkæle dem alle sammen med lidt kage eller snold.

Et billede, der er let at genkende, hvis man har fulgt bare lidt med på Mettes blog.

Da selve ceremonien var slut, var der mulighed for at gå ind i kapellet og forbi kisten, der var ganske utraditionelt, men meget, meget smukt pyntet med de flotteste solsikker.

Det gav også mulighed for at se hele det hav af blomster, som lå overalt og lyste op i alle de mange farver, som Mette holdt så meget af.

Det kunne ikke blive et smukkere farvel.

Himlen havde længe set grå og regntung ud, men tørvejret holdt, til bisættelsen var ovre. Nu begyndte det ganske symbolsk at regne.

Efter et kort farvel til Mettes mor, kørte jeg hjem, fandt Kamelen og gik en lang tur.

Og lukkede bogen.


13 kommentarer:

Ellen sagde ...

Smukt. Og fint beskrevet.
Jeg tænker mest på de to børn, som har mistet en sød og dejlig mor alt for tidligt.
Også på manden (og moderen), selvfølgelig, men det må alt andet lige være værst for børnene.
Ved du, om de bliver i Danmark? Familien flyttede jo hertil pga. Mettes sclerose.

Fruen i Midten sagde ...

Ellen: Tak :-) Åh ja, det gør vi nok alle. Nej, det tror jeg slet ikke, de har gjort op med sig selv endnu.

Birgitte B sagde ...

Jeg er glad for, at du og KS tog med til begravelsen. Og tak for det meget fine indlæg. Kh. Birgitte

Fruen i Midten sagde ...

Birgitte: Det føltes rigtigt. Selv tak :-)

Livsglimt sagde ...

Jeg tænker som Birgitte. At det føles godt at I var der!

Fruen i Midten sagde ...

Livsglimt: Tak :-)

Annemor sagde ...

Nydelig beskrevet.
Det siste farvel er viktig for å komme videre.Og når begravelsen gjenspeiler den som er død, blir det meste riktig.
Jeg tror hun var en god bok, som du kommer til å lese litt i, av og til.
Klem

Fruen i Midten sagde ...

Mormor: Tak :-) Det er nemlig rigtigt; både det ene og det andet. Det var hun, og hendes ukuelige livsglæde er værd at mindes. Klem retur :-)

Lene sagde ...

Hvor er det dog synd for Mettes børn og familie. Godt I kunne være med

Fruen i Midten sagde ...

Lene: Forfærdeligt synd. Simpelthen.

Malin / www.aargang73.dk sagde ...

Tak for det smukke, smukke indlæg. Jeg havde en kort sms korrespondance med Mette i maj måned hvor hun fortalte at hun var indlagt på ubestemt tid og så hørte/så jeg ikke mere fra hende nogen steder. Jeg kende hende ikke personligt, men kun igennem hendes blog, men jeg har tænkt rigtig meget på hende siden da jeg forstod, at hun nok ikke havde det godt. Det kom alligevel som et chok, hun ikke er her mere...

Pia sagde ...

Det er et smukt og rørende indlæg.
Du har måske nok lukket en bog, men jeg tror, der er meget der gemmes i en ny bog. Mindernes bog.

Fruen i Midten sagde ...

Malin: Selv tak :-) Det var et chok for alle. Ingen forestiller sig jo, at noget, der starter som 'ikke noget særligt', udvikler sig dødeligt. Det gjorde det desværre i Mettes tilfælde.

Pia: Tak :-) Jeg håber, du har ret, for Mettes glade ukuelighed er værd at mindes.